Ta deg tid til mennesker.

Mennesker er sosiale dyr. Vi er såpass avhenging av sosial kontakt at studier viser at barn som utsettes for (svært) lite fysisk og sosial omgang med andre mennesker utvikler seg saktere både fysisk(!) og mentalt enn andre. Likevel har det moderne mennesket designet et samfunn fullt av fremmede som vi passerer hver eneste dag uten så mye som å utveksle øyekontakt med. Mange føler seg som fremmede i sin egen by. De smygkikker på attraktive mennesker, ignorerer tilsynelatende uinteressante mennesker og unngår alle som ser fremmede/skumle/rare ut. Mange snur til og med og går en annen vei om de ser noen på butikken som de kjenner, men ikke kjenner godt!

Ved å gjøre dette oppnår vi kun en ting, vi isolerer oss selv sosialt. Det er selvsagt vel og bra å ha vår gruppe venner og familie som vi trives med og tilbringer mesteparten av vår tid sammen med, men ved å kun holde oss til denne gruppen utelukker vi et hav av andre muligheter og opplevelser samtidig.

Når var sist gang du slo opp en samtale med noen du ikke kjente, bare fordi du kunne?

 

Alle mennesker har noe interessant å fortelle, og alle samtaler kan ha verdi i seg både for deg og din samtalepartner, men det vil være opp til deg å finne denne verdien – å starte denne samtalen.

 

Jeg husker en gang for flere år siden når jeg skulle fly fra Trondheim til Oslo. Jeg var i et selskapssjukt humør og håpet at det skulle sette seg noen på min alder ved siden av meg som jeg kunne bli kjent med. Noen minutter etter jeg hadde spent meg fast i flysetet mitt kom en gammel dame og satte seg ved siden av meg. Og når jeg sier gammel, så mener jeg gammel. Hun var krokrygget, rynkete, grå i håret og så ut som hun minst var en oldemor. Men, jeg var pratesjuk og tenkte at om ikke annet så var det jo vanlig høflighet og hilse på min medreisende.

«Heisann! Reiser du bort, eller reiser du hjem?»
«Jeg skal bort for helgen jeg.»
«Aha. Besøke familie i Oslo kanskje?»
«Familie? Neida, dem ser jeg nok i ukene. Jeg skal til Oslo og drikke vin og gå på teater!»

Jeg ble fascinert og fortsatte samtalen. Når flyet gikk inn for landing i Oslo en knapp time senere hadde jeg ikke lagt merke til at vi hadde tatt av en gang. Dama hadde fortalt meg om sitt liv i teater de siste årene, om sin ungdom på bygda, og om sitt voksne liv på fraktebåt sammen med sin avdøde mann, kapteinen. Hun fortalte historier om orkaner og skypumper, aligatorer på dekk, og eventyr de såvidt slapp unna med livet. Det var rett og slett den mest spennende samtalen jeg har hatt på et fly noen sinne. Vi tok farvel ved bagasjeutleveringen, og selv om jeg aldri fikk navnet hennes fikk jeg en fantastisk historie å fortelle.

Og mer skal det ofte ikke til.

 

For å maksimere hverdagen, få mest mulig ut av hver eneste dag og gi deg selv minner som vil følge deg for resten av livet, er omgang med andre mennesker bortimot obligatorisk. Min oppfordring til deg er derfor å begynne å ta deg tid til menneskene du ser rundt deg i hverdagen. Ta kontakt og bli vant til å slå opp en samtale der hvor det føles riktig, du aner ikke hvor det kan lede!

 

En av leserene på denne bloggen sendte meg for litt siden en historie som hun har gitt meg lov til å dele med dere, og den er nok et fantastisk eksempel på hvordan noe så lite som en samtale kan ha massiv innflytelse både på ditt og andres liv. Les, og kommenter gjerne i kommentarfeltet under.

Går du bare forbi?

 

En kald vinterdag tok jeg turen fra min daværende leilighet i Hønefoss og ned til Oslo for et møte jeg gledet meg stort til. Vi hadde avtalt å spise ute ved nasjonalteateret kvelden før, men avtalte aldri tidspunkt. Siden det var begrenset hvor mange busser som gikk Hønefoss-Oslo på lørdager, tenkte jeg å ta en buss på ettermiddagen slik at jeg visste at jeg ville være i tide, selv om jeg ennå ikke hadde fått kontakt med henne som jeg skulle møte. Ved 1600-tiden var jeg vel fremme på Oslo S, sendte melding til person X med beskjed om at jeg var ankommet, og tok meg ut på Karl Johan for å vindushoppe litt i mellomtiden. Ettersom timene gikk fikk jeg aldri noe svar. Jeg ringte, men kom til svareren. Vi hadde jo avtalt kvelden før? To timer gikk over i 3, og vinterkulden gjorde det utrivelig å tråkke i gatene alene. Jeg tok med inn på Oslo S igjen. Etter det som kjentes som en utrolig lang time, bestemte jeg meg for å finne buss mot Hønefoss igjen. Klokka var nå 1930. Avgangsskjermen viser et blinkende felt ”Hønefoss 2030 gate 29” , og jeg bestemmer meg for å ta denne. Sender en siste melding person X om det fortsatt var aktuelt med å treffes, og setter meg ved gaten.

Ingen svar. Da det er rundt 20 min til bussen min skal gå, og jeg sitter alene ved gate 29, får jeg plutselig en tanke om at jeg skulle inn på Rimi. Ikke var jeg sulten, ikke var det noe jeg hadde lyst på, men jeg skulle inn på Rimi.

Da jeg kom inn, ser jeg en kvinne sitte på en bruskasse ganske nær åpningen gråtende. Hun sitter der alene, hun legger hodet i fanget. Folk går forbi. Noen ser rart på henne, noen sender lange blikk og nøler over hva de skal gjøre, for så å gå videre. Den åpenlyse gravide magen hennes er umulig å ikke legge merke til. Fortvilelsen hennes kommer ut i store hulk som skjærer i det ellers store lokalet. Men hun sitter der alene. Hvor lenge har hun sittet der? Hvorfor sitter hun der?

”Kan jeg hjelpe deg med noe?” sier jeg i det jeg går forbi.
”Neida, takk for at du spør. Det går bra.” ler hun, tydelig flau over sin egen situasjon.
”Sikker?” spør jeg igjen, da jeg egentlig ikke vil forlate henne sånn.
”Jada, det går bra.” smiler hun gjennom tårene.

 

Jeg går litt rundt i butikken, usikker på hva jeg egentlig skulle der.
Går tilbake til dama som fortsatt gråter.
”Du,  er du sikker på at det ikke er noe jeg kan gjøre?” sier jeg.
”Jeg har bare hatt en dårlig dag.” sier hun.
”Vel, det har jeg også, så hva med at vi går ut herifra? Jeg skal kjøpe en skrivebok (ikke vet jeg hvor den ideen kom ifra) , hva med at du gjør det samme? Jeg finner at å kjøpe en ny skrivebok hjelper når man er lei, det blir litt som en ny start.”
Den fremmede damen ser på meg som om hun nøler veldig over hvem jeg egentlig er.
”Takk” svarer hun til slutt. Hun reiser seg og ler av seg selv da hun setter bort bruskassa, og blir med meg bort til hylla med skrivebøker.
Jeg tar en til meg selv, og en til henne. ”Kom så går vi og betaler, og får oss ut av denne butikken.”

 

Med hver vår bok i hånda går vi til en kiosk for å kjøpe noe å drikke. Jeg får vite at toget hennes går om en time. Jeg sier at jeg skal sitte med henne til det.

”Hvor lenge satt du der inne?” spør jeg. ”Tja.. vet ikke, litt over en halvtime, kanskje?” Jeg får vite at hun jobber i nærheten, og hadde sluttet klokken 19 før hun kom ned på Oslo S for å ta tog hjem. Hun hadde ikke kommet seg på det første toget. I en time sitter vi med hver vår flaske leskedrikk på en benk. Hun forteller meg om hva som førte til at hun satt gråtende alene på en Rimi butikk midt på Oslo S.

Fortvilelsen av å være alene med et barn etter å ha trodd at du endelig skulle få det livet du ønsket deg. Om hvordan partneren hennes hadde urettferdig behandla henne, og hvor rådløs hun følte seg. Jeg fikk henne til å åpne den nykjøpte skriveboka og ba henne skrive på første siden ”Jeg bestemmer selv over mitt liv. Jeg fortjener å ha det bra.” Jeg får vite hennes mørke tanker, og vi prøver sammen å gjøre dem lyse. Den nye skriveboka skal hun bruke til å minne seg selv på de tingene hun har lett for å glemme da fortvilelsen tar over. Tiden har gått fort, toget hennes går snart nå. Vi reiser oss og introduserer oss til hverandre for første gang . ”Camilla” rekker jeg ut hånda. ”Maren” møter hun hånden min. Hun smiler. Et varmt, oppriktig smil med et håp jeg ser for første gang den kvelden. I det hun snur seg og går vet jeg at jeg mest sannsynlig aldri vil treffe denne dama igjen. ..bussen min hadde jeg mista for lengst! Og at jeg hadde fått svar med henne som egentlig skulle møte meg med beklagelse oversåg jeg totalt. Et tilfeldig møte. En tilfeldig skjebne. En hjelpende hånd. Et smil.