De sa det var umulig.

Roger Bannister

Roger Bannister

Men en mann gjorde det til sitt livs mål å motbevise de såkalte ekspertene. Her er historien om hvordan han klarte det.

Roger Bannister kom fra en helt gjennomsnittlig engelsk middelklassefamilie i London. Drømmen hans var å studere medisin, men han visste at foreldrene hans ikke hadde råd til å sende han til universitetet, så han tok saken i egne hender.

Etter å ha oppdaget et talent for løping i ung alder begynte han å trene. Han hadde bestemt seg for å vinne et idrettsstipend som ville la han gjennomføre drømmen sin, og som sagt så gjort – noen år senere begynte Bannister på legestudiene sine på universitetet i Oxford.

Det var også her på Oxford, at han skulle gjøre det umulige.

Etter en skuffende deltakelse i OL i 1952 satte nemlig den unge legestudenten seg et nytt mål. Han skulle løpe den tradisjonelle distansen én engelsk mil på under 4 minutter.

Dette hadde aldri vært gjort før. Siden 1945 hadde rekorden stått på 4:01, og leger, fysiologer, trenere og andre såkalte eksperter mente at det rett og slett var umulig å løpe distansen på under 4 minutter. Ikke utfordrende, ikke vanskelig, ikke usannsynlig – men umulig. De mente at kroppen rett og slett ville kollapse og ikke være i stand til å håndtere belastningen.

Bannister valgte å ikke tro på dette.

De neste to årene brukte Bannister på dette målet. Ikke bare trente han hardt, men han brukte sin kunnskap om fysiologi og anatomi til sin fordel. Han utdannet seg selv på kroppens energi- og oksygenforbruk, han testet seg selv, og han fant nye måter å trene på.

Alt måtte klaffe, ble det sagt. Dersom noen skulle ha noen som helst sjanse til å slå denne rekorden måtte det skje på en vindstille dag, med rundt 20 grader celsius, på en hard bane, med et enormt publikum som støttet deg.

6. mai, 1954 var ikke i nærheten.

Det regnet, banen var våt og myk, og vinden blåste sterkt. Bannister begynte dagen sin på sykehuset hvor han fremdeles jobbet mot sin legekarriere, på ettermiddagen var det et løp – og Bannister bestemte seg for å løpe.

Ved siden av Bannister stilte fem andre løpere til start. En av dem tok ledelsen og fungerte som Bannisters hare den første halve milen, så ble Bannister passert av en annen løper. Den siste langstrekningen kom og Bannister visste at det var nå eller aldri. Han langet ut og fløy forbi løperen foran seg. Verden sto stille. Målstreken ble krysset, og annonseringen kom:

roger_bannister

Roger Bannister krysser målstreken 6. mai 1954

“Ladies and gentlemen, here is the result of event nine, the one mile: first, number forty one, R. G. Bannister, Amateur Athletic Association and formerly of Exeter and Merton Colleges, Oxford, with a time which is a new meeting and track record, and which—subject to ratification—will be a new English Native, British National, All-Comers, European, British Empire and World Record. The time was three…”

Resten ble druknet ut av brølet fra publikum.

Bannister hadde gjort det. På tiden 3:59,4 hadde han knust ekspertenes dom og ledet inn en ny æra innenfor løping.

Seks uker senere kom nestemann, australieneren John Landy, inn under 4 minutter. Deretter tok det nesten ett år, så kom tre løpere inn under 4 minutter i samme løp. Året etter fulgte fem til. Året etter det igjen fulgte syv. I dag er rekorden 3:43,13.

Så hva betyr dette?

Hva gjorde Bannister til den første i verden til å slå denne rekorden, og lede an for resten av løperne?

RASHard trening, god forståelse og grundig arbeid innen både fysiske prestasjoner og intellektuell forståelse – selvsagt. Men var det noe mer?

Vi har alle et system i vår hjerne som kalles Reticular Activating System (RAS). Dette systemet hjelper hjernen vår med å avgjøre hvilken informasjon den skal fokusere på og hvilken informasjon den skal ignorere og slette. Når vi tror på noe sterkt nok vil RAS alltid lete etter den informasjonen som hjelper oss bekrefte det vi tror, og se bort fra informasjonen som avkrefter dette.

Det var ingen tvil i Roger Bannisters hjerne om at han kunne – at han skulle løpe den engelske milen under 4 minutter. Dette hjalp han på en rekke måter:

  • Han skjønte at siden det ikke var umulig, slik ekspertene sa, så måtte det bety at folk enten trente eller løp feil siden ingen hadde klart å slå tiden enda.
  • Hver gang han støtte på informasjon eller opplevelser som fortalte han at det ikke gikk, så tok han det som veiledning som hjalp han til å finne den rette veien fremfor et nederlag.
  • Hver gang han støtte på informasjon eller opplevelser som støttet det han trodde, så kjente han det igjen og tok det med i sin planlegging, forståelse og trening.
  • Den absolutte troen på at dette skulle gå gjorde at han ikke ga opp, jobbet hardt og var villig til å prioritere målet sitt så høyt som han måtte for å skulle lykkes med det.

Så hva kan vi, du og jeg som vel kanskje ikke har et mål om å løpe den engelske mil på under 4 minutter, lære av denne historien?

For meg er kanskje den viktigste lærdommen nettopp den sikkerheten som Bannister utviste i denne bragden. Han (som mange andre også har gjort) beviste hvor viktig det er å ikke tro, men å vite at du skal lykkes med målet du har satt deg.

Vi nordmenn er spesielt flinke til å høre på janteloven, skeptikerne eller de som forsøker å holde oss tilbake fordi de er ukomfortable med alt som går utenfor eller over normen. Jeg tar meg selv i å gjøre det til tider, men hver gang det skjer tenker jeg på Roger Bannister, og på alle de andre som har prestert over alle forventninger mye takket være deres vilje til å vite at de var gode nok, og at ingenting er umulig.

Hvor kunne du trenge å være mer sikker i ditt liv?

Hva ville du tjent mest på å vite at kom til å gå?

 

-Torkel

 

Ps: Har du fått med deg det åpne seminaret jeg skal holde om prestasjon i Oslo tirsdag 13. januar? Om ikke, trykk her.